Sjanger: Innlegg
I dette egeninitierte prosjektet jeg har kalt Sikkerhet på norsk, er formålet først og fremst egen kompetanseutvikling, men også et ønske om å bidra til økt nasjonal sikkerhetsforståelse. Prosjektet er organisk, og jeg utarbeider kortstudier og innlegg når jeg har fått mer eller mindre strukturerte tanker knyttet til en problemstilling. Ettersom kunnskap som kjent er lettere å både erverve og dele når den er nedskrevet, legger jeg ut kortstudiene og innleggene på denne nettsiden.1En tidligere kollega av meg har omtalt prosjektet som å «fange vann i skål», i den betydning at det er lettere å bygge kunnskap når man har en skål å fylle kunnskapen i, fremfor å fange kunnskap som renner gjennom fingrene. Jeg likte metaforen, enda han angivelig skal ha lært den fra TikTok, av alle ukristelige nyvinninger. Dette prosjektet er på sett og vis min skål, om enn ikke helt Mimirs brønn. Utgangspunktet for prosjektet kan på mange måter samles rundt følgende tre hypoteser:
- «Fredståken» siden den kalde krigens slutt har ført til at angrepssikkerhet generelt, og nasjonal sikkerhet spesielt, har blitt nedprioritert – både i akademia, næringsliv, forvaltningen og offentligheten for øvrig.
- Etablerte tilnærminger for vurdering og håndtering av risiko er ikke tilstrekkelig tilpasset angrepssikkerhet og nasjonal sikkerhet.
- Det er i liten grad utarbeidet faglitteratur knyttet til angrepssikkerhet generelt, og nasjonal sikkerhet spesielt.
Etter hvert som prosjektet skrider frem, skal jeg være åpen for at hypotesene kan både svekkes og styrkes. I de første kortstudiene har jeg pekt på utfordringer knyttet til den første hypotesen. I de nylige kortstudiene og innleggene har jeg løftet frem utfordringer ved etablerte tilnærminger til vurdering av risiko for angrepssikkerhet, samt utarbeidet en revidert tilnærming for vurdering av risiko, som i større grad fokuserer på funksjonen et analyseobjekt utgjør, enn hvilke hendelser som kan inntreffe analyseobjektet.
Når det kommer til den tredje hypotesen, kommer jeg derimot stadig over nye positive overraskelser. Nylig leste jeg artikkelen Nasjonal sikkerhet eller økonomisk effektivitet? Norges evne til å avdekke hybride trusler i samtidshistorisk perspektiv . I den fagfelle-vurderte artikkelen i Internasjonal politikk vol 81 nr. 1 (2023), redegjør Notaker svært godt for nasjonal sikkerhets posisjon i den norske offentligheten fra den kalde krigen slutt og frem til i dag.
I artikkelen utdyper Notaker først behovet for å supplere litteraturen knyttet til nasjonal sikkerhet, og skriver blant annet:
Reformene i norsk økonomi, politikk og forvaltning siden 1980-årene har vært gjenstand for betydelig interesse for historikere og samfunnsvitere, men det sikkerhetspolitiske perspektivet har vært nærmest fraværende i analysene. Det kan synes paradoksalt om man tar som utgangspunkt at statens mest grunnleggende oppgave er å trygge sin egen eksistens. Perspektivets fravær er i seg selv talende og reflekterer en bredere oppfatning fra 1990-årene om at tradisjonell sikkerhetspolitikk ikke lenger var like presserende. (s. 120)
Deretter redegjør og drøfter Notaker for fremveksten av det som i forarbeidene til nåværende sikkerhetslov av 1. juni 2018 nr. 24 omtales som nasjonal sikkerhet, og hvordan hensynet til nasjonal sikkerhet utover 2000-tallet i økende grad har fått oppmerksomhet og blitt gjenstand for utredninger og lovendringer. Spesielt interessant er fremhevingen av at fagnotat fra forskningssjef Ragnvald Solstrand (2000) ved FFI, hvor problemstillinger knyttet til det som i dag blir omtalt som hybride trusler eller sammensatte virkemidler, ble nevnt – og noe forenklet sagt – glemt, før problemstillingene ble aktualisert utover 2010-tallet. I drøftingen av dette fremheves også indirekte utfordringen med etablerte scenariobaserte tilnærminger til risikovurderinger: «[Hovedvekten] på en definerbar mengde enkeltobjekter skiller seg klart fra dagens tenkemåte der trusselen potensielt kan ta form av en nær uendelig mengde angrepsvarianter». (s. 130)
Notaker redegjør deretter for diskusjoner knyttet til forholdet mellom markedshensyn og økonomisk effektivitet i arbeidet med nåværende sikkerhetslov, og konkluderer med at «motsetningen mellom sikkerhetsbegrunnet inngripen og økonomisk handlefrihet ikke er en floke som kan løses, men en vedvarende balansegang. Dermed kan ikke den sårbare randsonen i lovverkets ytterkant fjernes, bare flyttes.» (s. 115).
For de som ikke er kjent med artikkelen fra før, anbefaler jeg den på det varmeste. Både artikkelen og tidsskriftet er frigitt til offentligheten i henhold til lisensen for CC-BY 4.0, og kan i sin helhet leses gratis her: https://doi.org/10.23865/intpol.v81.5157
Legg igjen en kommentar